Krystallklart lys, av Arnhild Sunannå
Tekst til utstilling ved Sandefjord kunstforening 10. Feb. 10. mars 2024

I flere år har Margrethe Aanestad (Stavanger og New York) og Siv Bugge Vatne (Oslo) hatt et samarbeid i tankene, og nå realiseres dette, med kunsthistoriker Arnhild Sunnanå som kurator. I Krystallklart lys utforsker begge kunstnerne erfaringer og følelser som kan oppstå i møte med naturen. Magiske opplevelser som ikke kan forklares på en enkel eller utvetydig måte. Det ukjente og mystiske blir ofte kalt okkult. Aanestad og Bugge Vatne ønsker å vise at disse uforklarlige aspektene ved naturen hverken er skjult eller mørklagt, men kan finnes overalt. Gjennom kunstneriske uttrykk kan det hentes frem og synliggjøres, som i et krystallklart lys.

Menneskets syn på og nærhet til naturen har endret seg gjennom tidene og skiftene speiler seg i forskjellige kulturers kunsthistorie. Menneskets fysiologiske tilknytning til naturen har ikke blitt brutt på samme vis, og noe dypt inne i oss kan derfor aktiveres ved nærkontakt med naturen.

Forfatter og poet Johann W. von Goethe (1748-1832) var et barn av opplysningstiden i Europa, men på samme tid ble romantikkens holistiske (helhetlige) verdensanskuelse førende i hans arbeid. Goethe drev med forskning innenfor botanikk, zoologi og optikk og i 1790 publiserte han boka «Et forsøk på å forklare plantenes metamorfose» (1). Boka kan i ettertid sees på som kimen til en revolusjonerende endring innenfor biologivitenskapen inn i det 19. århundre.

Jeg kan ikke forklare deg hvor lesbar naturens bok er i ferd med å bli for meg: min langvarige innsats for å dechiffrere, bokstav for bokstav, har hjulpet meg; nå plutselig har effekten blitt utløst, og min stille glede er ubeskrivelig. (2)
- Goethe i brev til Charlotte von Stein, 1786.

Goethe innså at for å kunne forstå helheten i naturen var både vitenskap og kunst viktig, fordi helheten utgjør mer enn de observerbare delene. Selve metamorfosen, plantenes forvandling, lot seg ikke forklare gjennom vitenskapens metode og språk alene. Kunstuttrykk kunne hjelpe oss å forstå via flere av våre sanser det han kalte Natura naturans (3), naturens skapende kraft. Denne kraften kunne ifølge Goethe sammenlignes med den skapende kraften i menneskene.

I det vi entrer hovedinngangen til Sandefjord kunstforening møter vi en stor dypblå sirkel. Sirkelen er en form uten begynnelse eller slutt, den er både tom og full av betydning. Pupillen i øyet og planeten i verdensrommet er eksempler på at naturen rommer sirkel-formen i alle størrelser. Aanestad arbeider i et abstrakt formspråk og geometriske former er gjentakende element. Silent Transition (Stille overgang) er tittelen på en serie monumentale kritt-tegninger der Aanestad utforsker former som veksler fra det klart definerte til det uklare og oppløste. Felles for de høyreiste rektangulære formene er at de representeres et stillbilde av en prosess i forvandling. Først nært innpå kritt-tegningene trer flere subtile og taktile kvaliteter fram.

Begge kunstnerne arbeider på en direkte og intuitiv måte med materialene, inntil de fornemmer at ting faller på plass. I utstillingen finnes også to skulpturer av Aanestad, mens Bugge Vatne bidrar med mange skulpturer fra sitt påløpende Humming-prosjekt. Humming refererer blant annet til sanger uten ord og prosjektet utforsker hvordan vi erfarer virkeligheten uten ord. Skulpturene er laget av overskuddsmaterialer ofte funnet i hennes nære omgivelser i Oslo. Materialene i de organiske formene i treskulpturene bærer spor av liv, lys og tid.

Sentralt i Humming-prosjektet er Bugge Vatne sin flerårige studie av Voinich manuskriptet. Denne håndskrevne boka fra 1400-tallet er også kjent som verdens mest mystiske bok, skrevet i et språk som vi ikke lenger kjenner. Gjennom kombinasjonen av vitenskapelig og kunstnerisk tilnærming til denne 600 år gamle boka har Bugge Vatne gjort interessante funn og tolkninger. I utstillingen vises over 50 tegninger der Bugge Vatne gjengir utvalgte deler av Voinich manuskriptets illustrasjoner. Her er i tillegg to storskala tegninger av bokas såkalte rosetteside. Bugge Vatne forstår dette som et slags kart, og noen av hennes oversettelser av teksten er inkludert i den fargede versjonen av rosettesiden.

I Krystallkart lys har vi forsøkt å lage en inviterende utstilling som rolig og nesten umerkelig vibrerer i farger og materialer. Den er satt i sammen slik at samspill og kontraster kan åpne opp for nye rom og tanker og erfaringer.

- Arnhild Sunnanå, kurator

1 Opprinnelig tittel: «Versuch de Metamorphose der Pflanzen zu erklären».
2 Goethe, Johann W., 2009: The Metamorphosis of plants, Introduction and Photography by Gordon L. Miller, London: The MIT Press.
3 Natura naturans var et uttrykk først tatt i bruk av Baruch de Spinoza (1632-1677).

Crystal Clear Light, by curator Arnhild Sunnanå
Text for the exhibition at Dimensions Variable, Miami, FL, July 29.- Sep 25., 2023

The Crystal Clear Light duo-exhibition by Margrethe Aanestad and Siv Bugge Vatne revolves around nature and the universal mysteries in an abstract and subtle way. Through creating sculptures, drawings and paintings of materials like stone, wood, pastel chalk, pencil and ink both artists seek to materialize and visualize some of the many wonders of existence.

This is the first time the two Norwegian artists are showing together as a duo. Both artists are investigating the incomprehensible sensations and experiences that might be evoked by relating closely to nature. The unknown and mysterious is often referred to as the occult. On the contrary these two artists believe that these intangible aspects of nature are something that can be found everywhere and that can be expressed and envisioned through art. Like details and revelations emerging through a crystal-clear light.

Silent Transition is the title of one of Aanestad’s series of monumental pastel chalk drawings and four are selected for this show. Even though the high-rise rectangular shape is presented in quite different ways they all seem to be in a stage of metamorphosis.

Aanestad´s continuous investigation of the never-ending shape of the circle is here represented through one painting in shimmering gold on unprimed canvas. Her works on paper, canvas and stone drive our attention to dimensions like volatility and eternity through the inherent materialities like tactility, weight, color, light, reflections, and alternations. Reminding us of arts’ ability to inform a continuous examination of our perceptual awareness of both ourselves and of the world.

Bugge Vatne presents several sculptural works from her ongoing «Humming»- project. Humming refers to songs without words, the sound of flying insects, or the dark and unperceivable hum from the Big Bang. The project explores how we experience reality without words. Her sculptures are made from found materials often from garden waste and gravel from a neighborhood street. Both Artists have included one work created here in Miami.

Approximately 50 of Bugge Vatne´s drawings, inspired by her longtime research of the Voynich manuscript, will be shown for the first time in Crystal Clear Light. This fifteenth-century codex is also referred to as the world’s most mysterious book, written in a language no longer known. Among her drawings are carefully selected parts of the illustrations and text from the manuscript. Included in this exhibition is the recently finished colored drawing of the so-called Rosette page. Bugge Vatne understands this as a kind of map of heaven, and some of her interpretations of the text are included in her enlarged version.

In Crystal Clear Light we have tried to compose a meditative space where sensations and tactile dynamics between the artworks can vibrate. In these disturbing times, my overall aim has been to create an exhibition where the visiting audience will stay and contemplate, and hopefully feel the urge to come back several times. Complementary to this exhibitions theme I will include a super short poem of the Norwegian poet and psychologist Helge Torvund:

Lyset du treng finst / The light you need exists.

- Arnhild Sunnanå, curator

ARTISTS AT HOME / Interview with Open Source Gallery, Brooklyn, NY, May 2020
Online version here

Published May 19., 2020
Photos: Jan Inge Haga

Margrethe Aanestad is a Norwegian-born visual artist, based in both New York City and Stavanger, a small town on the West Coast of Norway. Aanestad works in drawing, paining and sculpture. She is exhibiting internationally, and has through several occasions over the past decade collaborated with Open Source Gallery both as exhibiting artist and co-curator/producer. She  is also a current member of the Artist Advisory Board. Aanestad was one of the founders of the non-profit artist-run space Prosjektrom Normanns in Stavanger (2011-2020), and this has been an important part of her time and artistic practice. Now the space is closed and Aanestad is focusing solely on her own artistic career.

WHAT ARE YOU WORKING ON CURRENTLY?

At the moment I am working from a studio in Stavanger. After I went to Norway in late January, and the US travel ban started in March, I haven’t been able to return to NY again as planned this spring. May 1. I was supposed to start a three-month residency at Residency Unlimited in Brooklyn, but the residency is postponed due to the Covid-19, so I am trying to spend my time in a good way, creating work and energize from my studio here.

I am making several large scale drawings using chalk pastels. Parts of them are indefinite, hazy, ephemeral, and others more defined, but conceptually also moving and floating in a way. Drawing is a medium I have been working on always, so this is part of a continuing process. I am trying out new pastels and pigments. I am also continuing making more paintings in various types of ink, and just started experiencing with clay. As my earlier sculptural works always has been made of found objects, such as marble pieces and textile, this is a new experience that I am excited about. I have an artist book published and produced by Shine Portrait Studio Press / Rutgers University, Newark, NJ, coming up that I am currently developing. So basically I am just making as much as I can, exploring new things.

DESCRIBE YOUR PROCESS WHEN BEGINNING A NEW PROJECT

The ideas for new projects are quite intuitive, I never make sketches or write down ideas. I start with the materials, often having a somewhat clear, and sometimes vague, idea about the result. The process can change, and even lead me – all though the intention is consistent.

I am genuinely driven by working in parallell projects simultaneously, through different materials, textures, and contrasting expressions. They are depending on each other. I always look for a balance, a subtle crash; a dynamic between energies – both in my practice and processes, in what I need around me, in my studio – or in a show. In other words, I am developing and making my own universe, on the brink of existence. One can say I make what feels necessary. Which I guess also is clear in my work as total. If I do drawing too long, I miss sculpture and starts planning for that; if I am working in ink making organic, fluid, limitless improvised compositions, for example, I also need to work on meditative hatching of circles or other clear, calming forms, for a while. This has to do with the different focus and energy the actual making requires, the physical, mental and visual weight and presence, and what the works give and take, as pieces. Both kinds of creating and making are exhausting and giving in very different ways.

So, I guess I can claim that I am really addicted to going between opposites in materials, techniques, energy and feeling, this sums my practice, and work, up.

WHAT IS THE GREATEST CHALLENGE OF OUR TIME?

It´s almost impossible to not write a whole book here. Human made climate change, and how the past and contemporary ignorance of this, affects and impacts our time and the future generations. It is depressing to learn how power, money, denial and ignorance goes hand in hand. And I think the brutal contrasts between being born privileged and safe, or in complete hopelessness and suppression, is horrible. It seems impossible to believe that the world can become a better place when worlds leaders are dysfunctional, narcissistic and has dangerous strategies, and absurd behaviour. I am terrified by how mindsets like white supremacy has become so massive and find roots. The world is going in completely wrong direction. (PS: I cannot vote in USA yet, but I have hopes I will be able to soon!)

HAS COVID-19 IMPACTED YOUR PRACTICE?

The situation has not impacted or changed he core of my art work, or what I am exploring in my artistic practice in a notable way. Overall, my work revolves around existential, universal themes in all the complexities and variations. But I have to say, through this time it has become very important for me to insist on making art. Like a crucial part of my own existence, as a way to stay personally sane when it all is so unclear, draining and hopeless. Also on the behalf of the importance of art. I have been fortunate to be able to go to my studio, here in Norway. I am extremely thankful for that. I think I would loose my mind if I could not express myself and get totally lost in making work, in those times.

Journal, Free Form: Contemporary Art Stavanger
Skjør og deileg lettheit

By Merete Jonvik, Jan 8., 2020

I dette essayet spør Merete Jonvik kva som skjer når du møter eit kunstverk? Kva kjensler og tankar vekkjer verket? Ho peikar på at kunsterfaring kan sjåast som ein samtale mellom ei personleg oppleving og den etablerte kunstdiskursen, men at denne samtalen er avhengig av at det personlege erfaringsrommet blir gitt autonomi. (Alle foto: Jan Inge Haga)

The full article is available in English here

Personleg erfaringsrom

Ein av mange grunnar til å interessera seg for kunst, slik eg ser det, er for å utforska kontaktflatene mellom kunsten og ein sjølv. Kva skjer når du møter kunstverk? Kva kjensler og tankar vert vekt? Korleis rører kunsten ved det du er, kjenner, fornemmer og veit?

Ikkje alle er like opptekne av å gå vegen om si eiga subjektive meining når dei skal skildra kunstens verdi. Kritikar Kjetil Røed er ein av dei som er det. Han understrekar fleire stader at eit personleg erfaringsrom bør gis autonomi i møte med kunst og i samtalen om kunst. 1) At eit personleg erfaringsrom gis autonomi tyder at den personlege opplevinga vert gitt plass, får ei eige sjølvstendigheit og vert tillagt verdi. Ei stor vrangførestilling når det gjeld kanon, hevdar Røed, er at den ikkje skal pregast av det subjektive, «som om subjektivitet tærer opp argumentasjon og tenkning». 2) Det å gi eit personleg erfaringsrom autonomi i møtet med kunst, er likevel ikkje einstydande med at det personlege må vera veldig personleg, eller at det personlege erfaringsrommet er einaste stemme og vurderingsmåte for kunstens verdi. Kunsterfaring kan sjåast som ei veksling mellom eit eige rom, der den individuelle erfaringa og opplevinga vert gitt plass, og eit større kunstrom, der den etablerte kunstdiskursen som ei historisk situert kunnskapsform er samtalepart med førstnemnde. 

Fordi kvart menneske sitt personlege erfaringsrom er forskjellig, møter vi kunst ulikt. Noko eg veit pregar mine kunstopplevingar er, for det første, at eg ikkje er vekst opp med kunst, og for det andre, at det innebygd i utdanninga mi som samfunnsvitar ligg trening i å retta blikket mot og analysera sosiale prosessar. Difor er kunst som relaterer til det relasjonelle, sosiale, politiske og konseptuelle, stort sett enklare å «gripa» for meg, enklare å relatera til, samanlikna med til dømes abstrakt kunst. Blant mange døme på det førstnemnde er utstillinga Take care of yourself av den franske kunstnaren Sofie Calle, vist på Stavanger Kunstmuseum i 2013. Utstillinga opna raskt opp ei rekkje tankespor og assosiasjonsrom. Utstillinga vart idésatt og utforma etter at Calle vart dumpa av kjærasten. I staden for å bli forbanna eller å sørga i det private, sette Calle i gong eit kunstprosjekt som gjorde hendinga og opplevinga av den til eit kollektivt anleggjande. Ho sendte dumpebrevet ho hadde motteke til 107 kvinner i ulike yrkesgrupper. Dei bidrog alle med synspunkt og tolkingar av brevet og situasjonen. Nokre av desse danna utstillinga. Eg opplevde Take care of yourself som eit konseptuelt verk som ga resonans i eit personleg erfaringsrom. Utstillinga – som bretta seg ut gjennom tekst og bilete, gjennom fleirstemmige tolkingar og tankespor – vart opplevd som generøs i tydinga rik, mangesidig og intuitivt tilgjengeleg.

Dette er bakteppet for min eigentlege grunn for å skriva denne teksten, som handlar både om eigne vanskar med å skildra kunst som ikkje bretter seg ut i sin sosiale kompleksitet, og meir spesifikt om fascinasjon for Margrethe Aanestad si kunstnariske stemme. Til forskjell frå utstillinga Take care of yourself ville eg aldri ha nytta nemninga generøs om Aanestad sine abstrakte og fargesarte verk. Kan hende handlar vanskane med å verbalisera fascinasjon for abstrakte verk berre om mangel på kunsthistoriske referansar, men kanskje òg om at kroppslege sanseerfaringar for meg er langt mindre intuitive enn til dømes kunstens samfunnsrelevans og politiske bodskap. 

Sjå til dømes på sirklane nedanfor. Verka har titlane Eternal VI og Eternal III (2018). Det er pastellkrit på papir, i storleik 125x97 cm. 

Eg syns det er rart å skulle seia at sirklane er sterke. Rart fordi eg har nok folk rundt meg som aldri ville sagt nettopp det. 3) Men eg syns altså dei er sterke, og nydelege. Eg kan stirra meg tom på dei. Om eg går nær nok er det som om eg kan kjenna materialiteten i verka med augene. Eg ser pastellkritet sine rørsler i sirkelformene. Eg kan sjå mønster der. Å stirra inn i sirklane gir ei ro.

Sjå vidare på verket nedanfor, på dei dansande strekane. Verket har tittelen Tales of Traces of Glimpses II, Part 2 (2018).

I dette verket ser vi nokre strekar, eller bølgande linjer, som flyr over eit ark. Linjene heng ikkje saman, dei berre flyr rundt. Nokre av dei er åleine, andre kvervlar inn i andre. Her er ikkje noko ramme, knapt nok ein avgrensbar ytterkant. Dei heng som om i fritt fall. I ei grenselausheit.

Vegen om kjenslene

Eg såg desse verka for første gong i «Aanestad-rommet» som var del av gruppeutstillinga Frail Mighty ved Stavanger Kunsthall i 2018. Eg kjende meg småsakral. Eg har ikkje sagt det til kunstnaren, eller til andre for den del, for eg visste ikkje kva eg skulle seia. Eg visste berre at eg ville vera i rommet så lenge som mogleg. Ha verka rundt meg. Eg ønskte det var ein sofa i rommet, ein stol eller ei seng, slik at eg kunne opphalda meg der, over tid, gjerne i avslappande positurar. Eg byrja å lura på kvifor eg kjende det slik. Kvifor verka resonnerer i meg. Til samanlikning med Sofie Calle si utstilling, som har eit hav av tilgjengelege og lettgripelege assosiasjonar, gir ikkje dei abstrakte verka til Aanestad ved dørene. Dei går vegen om å røra meg. Dei rører meg.


Om eg skal forsøka å skildra kjenslene som vart vekt framfor maleria til Aanestad i Frail Mighty, så er det kjensler av at alt, ja, livet, eller delar av livet, er ekstremt skjørt og samstundes dansande lett. Ut av verka kjem kjensler av at fundament kan rasa saman. At likevekt kan falla med eit lite pust. At vi står på eit fundament som når som helst kan bli til ingenting, kan fordufta, fordi det er skrøpeleg. At ei skjør lettheit sluttar om oss. Samstundes vekkjer verka kjensler av ei anna form for lettheit, ei lettheit som ikkje er skjør, men herleg fin, som er dansande og frigjerande. Som liknar den drøymande kjensla av å kunne fly. Det er som om dei grenselause og vektlause strekane gir oss luft under armane og løftar oss nokre centimeter over bakkeplan, slik at vi faktisk svever litt. Det er ei lettheit som held oss oppe, ei tiltalande og uthaldeleg lettheit. Sagt med Jacques Rancière så opnar Aanestad sine kunstariske uttrykk – gjennom måten tyding vert overført gjennom dei materielle objekta – for nye sanserom i meg, og gjennom sansinga vert det skapt nye måtar å sjå og føla verda på. 4)

Kunstkritikar Anne Therese Tveita skreiv i si melding av utstillinga Frail Mighty at sart vart balansert mot standhaftig og at utstillingsrommet dirra i dette og andre liknande motsetnadspar, i forskjellige utforskingar av personlege og universelle brestepunkt. 5) Eg er samd i at verka til Aanestad kommuniserer ei dobbelheit. Hennar fargesarte og materialsensitive verk kommuniserer ein skjør balanse – ei både deileg og skjør lettheit – mellom på den eine sida noko, i positiv forstand, vektlaust-lett, og på den andre sida noko lett som er så skjørt at det enkelt kan gå i stykkar. 

Til liks med Røed ser ikkje eg poenget i å skilja kjensler tydeleg frå det intellektuelle og kognitive når det er snakk om kunsterfaringar. Eg sansar verk, eg tenkjer verk, og desse flyt i kvarandre. Eg legg ikkje kjensleregisteret eller tanke- og analysekapasiteten frå meg, begge følgjer med. Men, eg trur likevel det er slik at forskjellige kunstverk aktiverer kjensler og intellekt med ulik tyngd. Og kanskje grip tak i den eine før den andre.

Ronan Keating

I kontaktflata mellom Aanestad sine verk og meg sjølv, er det kjensleregisteret som vert først aktivert. Det får meg til å tenkja på eit dikt av Audun Mortensen, frå diktsamlinga Aaliyah (2011). 6)

Tittelen i diktet til Mortensen – som skriv humoristiske, utprega samtidige og ofte konseptuelle dikt – leier oss mot konseptuell kunst. Første del går slik:

sentences on conceptual art (after ronan keating) 

1. it’s amazing how you can speak right to my heart without saying a word, you can light up the dark

2. try as I may I could never explain what I hear when you don’t say a thing

3. the smile on your face lets me know that you need me

4. there’s a truth in your eyes saying you’ll never leave me

5. the touch of your hands says you’ll catch me whenever I fall

6. you say it best when you say nothing at all

(…)

Konseptuell kunst, til liks med abstrakt kunst, vert gjerne oppfatta til å ikkje gi ved dørene. Men, sjølv om ein seier at korkje konseptuell eller abstrakt kunst gir frå seg noko gratis, er det samstundes nettopp det dei gjer. Mortensen sitt kleine Ronan Keatingske poeng, som her òg blir mitt poeng, er at du kan risikera at denne kunsten snakkar rett til hjarta ditt, utan å forklara seg, slik boybandartisten syng om, men då retta mot kjærleiksband mellom menneske. Med Ronan Keating altså: kunstverk kan snakka rett til hjartet ditt utan å seia eit ord. Difor er det gjerne òg vanskelegare, i alle fall for meg, å bruka ord i forsøket på å skildra det ordlause. Å verbalisera kunsterfaringar som rører ved ein sjølv.

Forsøket føreset uansett at både kunstfeltet og ein sjølv (du sjølv!) gir det personlege erfaringsrommet autonomi.

1) Kjetil Røed, «Ser du det jeg ser?», Samtiden 4 (2013); «Nødvendigheten av å tenke en demokratisk kanon», Samtiden 2 (2017); Kunsten og livet. En bruksanvisning (Oslo: Flamme forlag, 2019), F379.

2) Kjetil Røed, «Nødvendigheten av å tenke en demokratisk kanon», s. 97.

3) Eit apropos om tilhøyrsle og klassereiser kan her vera eit illustrerande bakteppe til ovasjonane. Eg er frå Odda. Eg kjem frå ein arbeidarklassebakgrunn. Vi hadde ikkje kunst heime. Det var ikkje mykje kunst rundt meg i oppveksten. Eg hugsar til dømes ikkje at eg nokon gong høyrde om abstrakt kunst, tenkte på kva det var eller vart eksponert for det. Eg har ei mor som var godt over gjennomsnittet opptatt av oldtidsrike, aztekere og inkaer, og deira levesett og kulturuttrykk, men det meir borgarlege kunstomgrepet var ikkje ein del av liva våre. Dels på grunn av habitus, dels på grunn av avvising. I mellom her – mellom Odda og no – har eg tatt ei samfunnsvitskapleg utdanning. Dette er grunnane til at eg (framleis) kan bli overraska over omfanget av kjensler og tankespor som vert vekt i møte med kunst, og kanskje då spesielt abstrakt kunst.

4) Jacques Rancière, Sanselighetens politikk, oversatt av Anne Beate Maurseth (Oslo: Cappelen, 2012).

5) Anne Therese Tveita, «Ufiltrert og ærlig om eksistensiell sårbarhet» (2018), CAS.

6) Audun Mortensen, «Aaliyah», (Oslo: Flamme forlag, 2011), F89.

Merete Jonvik er sosialantropolog og sosiolog. Ho har ein PhD. i sosiologi frå Universitetet i Stavanger (2015). Avhandlinga «Folk om forskjellar mellom folk» er ei utforsking av korleis folk frå ulike samfunnslag oppfattar og kommuniserer sosiale og kulturelle forskjellar. Jonvik bur og arbeider i Stavanger, som seniorforskar ved Norwegian Research Centre (Norce). Forskingsområda hennar er innanfor kunst- og kultursosiologi, kritikk og kvalitet, samt sosial ulikskap og levekår. Jonvik arbeider for tida med boka «Kunst som deling, delingens kunst» (saman med Eivind Røssaak, Hanne Hammer Stien og Arnhild Sunnanå), om samtidskunstfeltet i Norge etter 2010. Gjennom eit utval kunstnariske og kuratoriske praksisar, i tillegg til kunstnariske formidlingsarbeid, vert nye samarbeidsformer, kunstnariske delingsformer, kunstnarrollar og bruk av ny teknologi i kunstsamanheng omtalt og analysert. Oppdragsgivar er Norsk Kulturråd. Boka vert publisert våren 2020 på Fagbokforlaget.  

The undercurrents of things and history

By Kjetil Røed, Oct 25., 2018, for the exhibition “Frail Mighty”, Kunsthall Stavanger Norway, Nov. 1. - Dec 16., 2018

In his treatise The Nature of Things (written around 30 AD), the Roman philosopher and poet Lucretius explains that the world arose as a result of particles descending through the infinite void, where occasionally they collide and accumulate into clusters that in due course give rise matter and, quite simply, things. But the result is merely surfaces, provisional configurations; beneath the surface, the atoms remain in motion and other natural forces continue to act, pulling in opposing directions. The works of art in this exhibition can be regarded as sediments, accumulations, crystals and prismatic forms that echo this philosophy.

In her drawings and mosaics, Elin Melberg presents arrays of pixels frugally arranged directly on the wall or on paper. These pointillist pictures fix the mobility that underlies permanence as something that needs to be thought about. Using the language of meditation and reflection, her works show a concern for the undercurrent of mutability in all things. Ane Graff’s textiles straddle the categories; they are entangled in the history of painting and textile art, but also sit at the boundary between private and public, as works that remind us both of unmade beds and of abstract-expressionist compositions.

The relationship between chaos and order finds concise expression in Mattias Härenstam’s video work Portrait of a smiling man (2010), which records an actor’s heroic attempts to hold a smile for as long as possible, although he has no reason to laugh or smile. The face and the appeasing laughter that usually create context and meaning in life are exposed here as a thin membrane stretched over chaos. Masks and faces also play an important role in the art of Vibeke Tandberg. In this exhibition, it is the mask the artist used when playing the old man in her photo series Old man going up and down a staircase (2003) and Old man (2015) that provides the supporting medium. Here, however, the mask is not primarily a form she uses to explore her own identity, but rather a surface that collects and reflects her struggles with the historical sediments of her own practice. Whereas Tandberg shows us the artist’s confrontation with her own creative history, Härenstam illustrates how strenuous it can be to maintain a firm grasp on the current state of things.

Nathlie Provosty’s paintings are fractured on a variety of levels. Some of her surfaces project outwards to form reliefs or plateaus, as do the letters that feature in her pictures; they are oriented in directions that prevent us from reading them face on. They prompt us to view them from different places in the room, like a baroque anamorphosis, which required the viewer to look at the subject from a certain angle to see what was depicted. If we are to follow the descent of the particles through the void and glimpse the currents beneath the masks, we must submit to the paths along which those processes lead us.

Margrethe Aanestad’s drawings and paintings are more ritual and meditative, the external expression of an inner attentiveness. Her black stone circle The Place, set on a marble plinth, is a symbol for various forms of heedfulness, a material cipher for a spiritual quest, a physical mantra. A marble circle also figures in AK Dolven’s To you (1994), this time on a meadow near Hå Gamle Prestegård. The circle constitutes a ritual site, a place that serves both as a stage, a locus for concentration, a space to withdraw, and as a prism that refracts the encounter between culture and nature through the simplest, most incisive form: the circle. In the video work that documents this stone sculpture, we see a girl testing out the stone circle as a stage that is distinguished from nature by nothing more than its form and the history invested in the material.

For me, these works are reminiscent of Lucretius because they elicit currents of significance that usually lie concealed beneath surfaces. But I am also reminded of Lucretius’ successor in our own time, the anthropologist Bruno Latour. In his recent essay Down to Earth, Latour writes that for centuries we have thought of nature as something separate from us, as a resource we can divide up with units of measurement and quantifying instruments. But there are processes that lie beyond our control and which are constantly moving in directions that cannot be inferred from surface appearances. Our involvement in such processes – whether the movements of history, atoms, or the unconscious – is something we should seek to foreground. By doing so, Latour claims, we would get in touch both with ourselves and with the earth on which we walk. Although it is the sedimentary deposits on the surface – our own face, the artwork, the things around us – that give us our sense of security, it is by surrendering to the underlying movements that we can reinvent ourselves and the world.

Kjetil Røed, Malmøya, 24.10.18

1) Lucretius: The Nature of Things. Translation: A.E. Stallings. Penguin Classics, 2007.
2) Bruno Latour: Down to Earth: Politics in the New Climatic Regime. Polity Press, 2018.

Journal, Interview: Contemporary Art Stavanger

By Heather Jones Feb 12., 2018

Margrethe Aanestad is a Stavanger-based artist and co-director of the artist-run project space Prosjektrom Normanns. Below, Aanestad answers our questions about balancing artistic production with managing a gallery, her relationship with abstraction and art history, and the underlying themes behind her artwork and creative process.

Heather Jones: You’re very well known for your involvement in running the independent project space Prosjektrom Normanns, but also have your own individual artistic practice. How do you balance running a space and making your own work, as well as carving out an artistic identity separate from the gallery space?

Margrethe Aanestad: This is a complex thing I think everyone who´s an artist and also active in running a space or similar initiatives is facing. Speaking for myself, it is impossible to separate the two, because curating and artistic dialogue are both a part of my practice. I have been initiating, curating and producing work since 2001. Through working with Prosjektrom Normanns, I am continuously in touch with my network that springs from both of my own artistic work and my work directing the space and the activities connected to both. The roles are mixed, tied, dependent and build on each other, both for my self and how my network recognizes me. But I am first and foremost an artist, and my own art making is a life-long project. My practice and career is not dependent or part of Prosjektrom Normanns as such. So it is kind of two parallels that intertwine as long as I do both, if that’s a way to describe it. But, to separate and carve out time for my own research and production is challenging while doing both, and some periods it works better than others. Elin Melberg and I are working with PN every day including weekends, and there is always something that is urgent. To set aside space and time for my own thought process and production can be very challenging, but we are conscious about it, and it comes in waves. We just work a lot!

HJ: In earlier conversations we’ve discussed the loneliness that is common to many artists. Can you discuss this loneliness – is it specific to working here in Stavanger, and why do you persist in making your artwork?

MA: The loneliness I think comes with the role – or calling – in life as an artist. When insisting you have something to contribute that matters, that has to do with very personal artistic creation and reflection, I think the loneliness counts for wherever you choose to work, and is not special for Stavanger. To be persistent, able to disconnect from what is going on around that is disturbing, and to follow your heart, is lonely. As an artist you also get a lot of comments, suggestions and advice of all kinds, so you have to stay strong in what you really want and think for yourself. That is a lonely job. It is also in general lonely to be your own boss, employer, manager, schedule organiser, grant writer, producer, advisor and communicator. And it is at the same time very, very satisfying.

I persist in making work because there is no other option. It is a part of who I am, how I think and live. Not making art makes me feel incomplete.

HJ: You often refer to non-figurative abstraction as a language and a way of understanding for you. How did you arrive at this visual language?

MA: I have never decided actively to work in abstraction. It is natural for me. This is what comes out in the making. Since I was little, I have always been drawn towards the so-called non-representative, abstract language in the arts. It contains a lot, it speaks to me – the ambiguous, subtle and strong, the vague and the overwhelming – the contradictions, all simultaneously – as small representatives or bearers of what is universal, yet personal, in existence, impossible to grasp completely. I like to disappear into it. And I am very fascinated by qualities and nuances in and between different materials and techniques. This is reflected in my use of materials and expressions, I go between opposites, and am drawn to contrasts. The term abstraction though, its not an easy one. I don´t make abstractions or simplifications of something that is not. I like to see it as pure, real reflections, containers or expressions of human experience and nature, which is already in many ways impossible to know completely. I try to grasp parts, moments.

HJ: When we met earlier, you mentioned feeling very connected to a “family tree of artists.” From what art historical sources or figures to you draw inspiration?

MA: What I mean with this expression is that when you grow up and find out about art and realize that there are humans throughout history that have created work you feel related and connected to, like a common understanding, that is crossing the notion of time, it is more a familiar notion of relationship. From history I am very much an admirer of Early Italian Renaissance, Byzantine paintings and mosaics, even parts of Romanticism, Symbolism, Japanese painting….and some American Abstract Expressionists such as Mark Rothko and Clyfford Still. I love James Turell, Olafur Eliasson…..The Norwegian weaver Frida Hansen, painters Lars Hertervig and Olaf Lange (all three born in Stavanger) are of huge inspiration, and sculptors like Barbara Hepworth. For me there is a line between all of these, that has to do with room and space and trespassing into something else.

As for contemporary artists, there are many. At the moment I am inspired by Nathlie Provosty, an American painter I have seen works by in New York several times. Ann Iren Buan, Anders Sletvold Moe, Ane Graff, and Elin Melberg are very gifted and amazing Norwegian artists, and I love the works by the two Miami-based artists Frances Trombly and Leyden-Rodriguez Casanova, and Sky Glabush (Canada) for instance. I could go on and on. I really love those artists’ work and also am so glad to be fortunate to collaborate with many of them through our work with Prosjektrom Normanns.

HJ: You also once said to me “Everything I do has to do with presence.” Can you elaborate on how this desire to create a sense of presence is manifested in your work?

MA: In my work I want to carry through a nerve, a personal presence that the viewer can experience. I try to make an opportunity to spend time and to experience something that makes connection with oneself. Calmness, silence, or chaos. Contemplation, if you will. Overall, my work is about eliciting a sensation that opens up for presence. Either my meditative time-consuming pastel-drawings or quick, almost careless, brush strokes, or placing and composing objects in a certain way so they make a place, have breath. Steadiness, calmness or chaos, improvisation, all require presence.

HJ: There is often a misunderstanding of how abstract art is created. Can you talk about your process for creating the works – both in your studio and in external spaces like your recent project on Sølyst?

MA: My process for creating is to start with the materials and formats, and an idea of where it will end as work and what energy I want to create. I have that inside me. I cannot plan something completely and then make it. I need the tension and to not know. I always spend the time to build up a certain energy, a focus. Both in the studio and outside. Then I just start and see how it goes, and I often work on several pieces simultaneously. Before I start I know more how I want my feeling to be, than how the finished piece should be. And sometimes I surprise myself and make something I feel strongly for, and had no idea it was coming.

For the project at Sølyst, I was there to explore the nature and atmosphere a couple of times before I decided what to do. What really struck me out there was the silence, the remoteness from everything, the sun, shifting light and the wind. The wind also as an unpredictable element. It is quite rough there along the seaside, so the wind can be very intense – and also very soft, gentle. I decided to put up six various textiles in the trees, over a larger area. They formed a whole composition, as freely hanging moving objects, involving the shifting light in the woods and varying intensities of the wind. The textiles became sculptural beholders and reflectors of the winds changing rhythm and force, and transparent qualities will let the light pass through. Resembling canvases, veils or flags, in all kinds of weather during the fall, they changed between slow, almost invisible movements to extremely intense, flying horizontally. I wanted to create an awareness of the elements, what you cannot necessarily see, to let the nature work and become a partner in the result. The textiles were there for a month, and transformed and changed over time because of the sun and weather, resulting in kind of records of a certain time at this specific place. At the moment the textiles are stored in my studio and I wonder how to take them further.

HJ: Returning once again to the idea of balance – much of your work is seductive and beautiful with soft tones and watercolor washes, but other works are hard-edged and dark. Can you talk about the role of beauty and subtlety in your work and how you attempt to balance that?

MA: Those qualities have different roles. My work alternates between fragile and quiet phrases, and more powerful and explosive, expressive ones, and sometimes in between. I am fascinated by the idea of the infinite and eternal versus volatile and disappearing moments; the vulnerability we have as human beings – and how life can remind us of the capricious temperament in nature and the universe, where chaos and vanishing exists parallel to calm, balance and silence. I like to let the lightness in my work almost seem like nothing, like sketches, a beginning or nearly disappearing, and like you say, kind of seductive, delicate, floral, but still there insisting. In the darker works it is intensity I am looking for, like layers one cannot pass, or the vastness of darkness, overwhelming, threatening. The unpredictable factor needs to be there for balance. Although, I have always thought that great art, in all genres and forms, reminds you that you are alone, that everything as we know it has a certain fragility. Existence can be so beautiful, but is brutal.

Å treffe små og store på én gang

Av Kristina Ketola Bore, Periskop, 16.03.2017

Margrethe Aanestad og Elin Melbergs installasjon i Gosen barnehage i Stavanger bruker livet i barnehagen som utgangspunkt for hvordan barn og voksne møter kunsten.

Barn møter visuell kunst på flere plattformer og med forskjellig utgangspunkt, og sammen danner disse erfaringene et grunnlag for videre kunstforståelse. Mange barn forholder seg på daglig basis til offentlige kunstverk blant annet i barnehagen og på skole. Kunstverkene kan her fungere som en måte å oppmuntre til videre utforskning av feltet, og ikke minst, til andre tankemønster enn de som barna introduseres for på skolen.

Men hva har en barnehage i Stavanger å fortelle oss om hvordan kunstnere kan tilnærme seg offentlig kunst rettet mot barn?

Bruker kunsten som del av sine daglige aktiviteter

I Gosen barnehage i Stavanger har installasjonsverket Du og jeg og de andre vært på plass i snart et år. Med mosaikk som formspråk og med lyselementer som skal vekke sansene, er det et fokus på den umiddelbare opplevelsen av øyeblikket som preger verket.

Skapt av billedkunstnere Margrethe Aanestad og Elin Melberg på bestilling av Stavanger kommune, har arbeidet blitt installert i et fellesrom for barna og de voksne. Her har Du og jeg og de andre blitt en kjerne for aktiviteter i barnehagen – både fysisk, i det at rommet faktisk befinner seg midt i barnehagen, og fordi verket i seg selv inspirerer til lek, opplevelse og refleksjon.

I barnehagesettingen, som fra før av er preget av nettopp disse aktivitetene, er Du og jeg og de andre åpen nok til at både barn og voksne kan møte verket på hverdagens premisser, i forskjellige aktiviteter, på forskjellige tider på dagen og med forskjellig refleksjonsnivå. Her det ikke snakk om en omfattende installasjon der kunsten eksisterer som en enhet som barna skal «interagere med» i form av å springe gjennom eller klatre over, slik som kan være tilfellet når billedkunst går i møte med de yngste målgruppene. Verket i Gosen barnehage har rom for både individuelle tankerekker, for aktiviteter, og for å komme sammen og stille spørsmål om grunnleggende eksistensielle temaer. Hvilket forhold har vi til naturen? Hvordan kan man danne fellesskap? Hvilken rolle har individet i en gruppe?

På den måten har Melberg og Aanestad lagt til rette for at kunsten skal eksistere sammen med barna, og at barna og de voksne skal kunne la kunsten være del av sine daglige aktiviteter. Dette er nybrottsarbeid når det gjelder visuell kunst for barn.

Mosaikken som metafor for fellesskap

Rommet der Du og jeg og de andre er installert, er i utgangspunktet et typisk kommune-utformet og sobert rom, slik som på de fleste offentlige institusjoner, inkludert barnehager.

Men i stedet for å bryte inn og omforme rommet, har de de to kunstnerne tilpasset verket omgivelsene både i tone og form. Firkantede bilder av reflekterende speilmosaikk og farget mosaikk er spredt ut i rommet. En av de større veggene har fått et veggmaleri av overlappende farger, mens de mindre veggene er malt med fargeflater. Fra taket henger firkantede, gjennomsiktige pleksiglass i en slags løsrevet mosaikkinstallasjon.

Mosaikken forteller oss om flere deler som fungerer sammen – i en postmoderne ånd av eklektiske sammensetninger. Slik er det også en enkel metafor for barn som samles i en gruppe slik de gjør i barnehagen. Men et mer interessant aspekt er hvordan refleksjonen i speilmosaikken og pleksiglasset forteller om et samspill mellom det menneskeskapte og naturen. Bruk av lys som en forlengelse av sollys og natur, åpner verket for funderinger rundt forholdet mellom mennesket og natur, mellom oss selv og verden rundt oss.

Åpner for samtaler og individuell refleksjon

I barnehagesammenhengen blir dette gjerne utgangspunktet for samtaler med barna om nettopp disse ideene, samtaler som kan fungere på flere vanskelighetsnivåer. Noen kan ha nok med å bare oppleve farge- og materialsammensetningen, og hvordan rommet skiller seg fra andre rom i barnehagen. Andre kan fornemme samspillet mellom det konstruerte og natur-aspektet i verket.

Men Du og jeg og de andre fungerer også på individplan for både voksne og barn. Det abstrakte formuttrykket gir muligheter for å trekke linjer og finne sin egen mening. Som aktivitet er det tett knyttet til livet i barnehagen for øvrig – å finne på historier og fantasere frem mening utgjør en viktig del av leken for små barn. Å stimulere til det med samtidskunsten som bakgrunn, er en elegant måte å gjøre kunst til en naturlig del av hverdagen for de små. Denne tilnærmingen kan også inspirere de voksne. Når vi blir gitt anledning til å delta og danne vår egen mening om hva vi har opplevd, blir det også lettere ta vare på øyeblikket som møtet med kunstverket skaper. 

Lar barna videreutvikle verket

På Gosen er kanskje det mest påfallende hvordan barnehagen selv har grepet inn i verket og fortsatt arbeidet. Speilmosaikken har inspirert barna – eller de voksne – til å henge opp en discokule midt i rommet. De har også satt opp en utklippet papir-UFO i en lignende blåfarge som veggen. En drømmefanger som muligens dobler som et edderkoppnett, henger fra en bjelke.

Det er tydelig at dette rommet er viktig for både barna og de voksne, og at kunstnerne har lykkes i å inspirere til forskjellige tankemønstre og sanselige erfaringer – fra utenomjordisk liv til hvordan skapninger i naturen lager sine hjem. Ikke minst virker det som om både barna og de voksne har et ønske om å være del av det som Aanestad og Melberg her har startet.

Rommet, som ligger omtrent midt i barnehagen, brukes til både mindre grupper og til fellessamlingen for de over 50 barna og ansatte i barnehagen. Torsdager er det stillestund, der lyset dempes, to små lyskastere rettes mot speilmosaikken og pleksiglasset i taket, og man skal ha et øyeblikk der man slapper av, reflekterer og forsøker seg på litt «mindfulness», som bestyreren i barnehagen forteller. På fredag er det derimot fredagsdisco og man kan med enkelhet se hvordan installasjonen også møter dette behovet.

Men Du og jeg og de andre står samtidig støtt som et selvstendig verk, der det å oppleve og tenke over de forskjellige aspektene som verket åpner for, er nok.

Et rom for å være sammen

Melberg og Aanestad driver sammen det kunstnerstyrte rommet Prosjektrom Normanns og LLC Elefant, et studiorom, i Stavanger. Det synes at de er vante samarbeidspartnere, for i Du og jeg og de andre er begge kunstneres stemmer tilstede, uten å overdøve hverandre.

I en installasjon fra 2016 på Sølvberget i Stavanger gikk Melberg dypere inn i mosaikken som materiale, der hun i verket Nothing behind me, everything ahead of me (2016) samlet 400 000 mosaikkfliser. Aanestad på sin side løser opp stramme linjer og geometriske former i det som virker å være en interesse for brytningen av det rasjonelle med det spontane, og slik hun selv skriver i sin kunstnerpresentasjon, friksjonen mellom naturen og mennesket. Begge kunstnere interesserer seg for det umiddelbare og ivaretagelsen av det som ikke kommer tilbake.

Derfor er det kanskje ikke så overraskende at opplevelse også er i fokus i Gosen barnehage. Du og jeg og de andre er et rom der man skal oppleve sammen, men der man også skal fundere og ta vare på øyeblikket man har hatt sammen.

Plass til både kunstnerne, individet og kollektivet

Du og jeg og de andre forteller om hvordan vi kan samles rundt et kunstverk og ha det som et utgangspunkt for å skape erfaringer sammen. Som et offentlig kunstverk i en barnehage fungerer det eksemplarisk på flere nivåer: For de yngste som har tilgang til den sanselige erfaringer, for de litt eldre barna som kan fundere over spørsmålene som følger i kjølvannet av installasjonen og for de voksne som kan skape egne tankegods sammen med barna.

I Gosen barnehage har barna blitt inspirert, men Aanestad og Melberg har også laget et verk som bør inspirere flere som jobber med kunst mot barn og unge. Her er det plass til kunstnerne, til individet og til kollektivet.

ee/aa

By Nicola Louise Markhus and Marte Danielsen Jølbo, for the exhibition ee/aa, 2014

As well as being shown together for the first time, the exhibition ee/aa marks Venezuelan artist Eugenio Espinoza’s and Norwegian artist Margrethe Aanestad’s introduction to the Danish art scene. Despite being unrelated in terms of background, culture and generations, the artists share a language of minimal, geometric abstraction and the close to, yet still, im-perfect. They are also linked in their approach – the way they form, collect and compose in an exchange between intent, intuition and chance. In creating serial works that appear close in time, by revisiting earlier work and recurring themes or by referring further back in time to traditions within art history, both artists seem to insist on exploring timeless forms through repetition and reinvention. By exhibiting Espinoza and Aanestad together, we wish to present their distinct preoccupations, but also bring out a sense of repetition and difference, that not only link the two, but resonate with a history of artistic obsessions and constant redefining of universal themes.

The black-and-white grid, with its associations to both modernist painting and architecture, is recurrent in Espinoza's work. But the rigid grid is often distorted in his representations on soft materials or split and bended surfaces. For this exhibition Espinoza has created a new floor work. A white painted square with a missing corner forms an L-shape on the floor, which is covered by black paper ribbons laid out in his familiar grid. The viewers are invited to literally walk over the piece, changing the loose ribbons’ placement by their movements. This way of experimenting with form in opposition to the strict minimalist vocabulary illustrates Espinoza’s playfulness and draws a clear line to artists such as Robert Morris and his work with chance. External factors specific to our site and the interaction by the viewers creates an element of unpredictability; a gust of wind from the door or a visitor’s movement can affect the works appearance dramatically. This shifts the focus from the form to the performative quality of indeterminacy and thus gives the subject status as co-producer of the work. People familiar with Espinoza’s body of work will immediately recognize the floor piece’s relation to some of his earlier works such as Impenetrable and Negativa Moderna. Whereas Impenetrable closed off the whole room, forcing the viewer to stand outside it and look in, Negativa Moderna created a gigantic grid on the floor pieced together by endless rolls of canvas. The re-visiting of earlier works through new production is also reflected in a selection of collages shown in the exhibition. Here, Espinoza juxtaposes representations of new and older works, re-enforcing them with new meaning and actuality.

Aanestad’s simple shapes are drawn and redrawn, but rather than repeating to achieve perfection, her attempt is to define the intangible. With squares and triangles she builds up meditative spaces and atmospheres. She wishes to capture a sense of spirituality that she finds in her main source of inspiration; the ways in which the immaterial and changeable light meets physical spaces, both in nature and in architecture. Her geometric forms are drawn by freehand and evoke alternative representations of space and perspective found in byzantine and early renaissance art. Thus, the spatiality in her works should be understood symbolically rather than logically; space is created through the placement of form on the surface, not by lights and shadows or understandings of depth. Staying true to the motif, Aanestad moves through different techniques in her practice, and in this exhibition shows new works using brush with watercolour and ink. In comparison to her works made with coloured pencil, the investigation here becomes more focused on a balance between control and the uncontrollable. The unpredictability and speed of the process subject the planes to more varied degrees of intensity and transparency, and give room for happy accidents. The feeling of something that is slightly off, never too harmonious, is also evident in the way the works are grouped and installed in the exhibition space. Her drawings are mounted directly on the wall and floor, together with collections of larger found objects and materials. The paper becomes an important and active spatial agent, quietly insisting on its own presence as the drawings transcend the two-dimensional format and become finely tuned sculptural and architectural objects in themselves.
 

Shopping for ideas

By Geir Haraldseth, for the exhibition Utmark, 2012

The autonomous status of the artwork must be constantly contested and questioned, which is something that quickly becomes apparent when you consider where a work of art is shown. This is something artists Jørund Aase Falkenberg and Margrethe Aanestad’s explore in this exhibition setting by considering the space of the commercial gallery as a space for negotiating, not just the price and value of a work of art, but the symbolic value of a space. Their individual artistic practices are used as a means of investigating the space, constructing semi-spaces and utilizing the conventions of presentations of the particular gallery to test architecture, display and the conflicting language of the space. 

Aanestad takes her visual cues from her works on paper, where simple gestures are repeated to fill a particular space, usually defined by the size of the paper. In this context the paper and the walls start to intertwine and create new spaces, not just for work, but to see the gallery space. The perception of the space is also something Falkenberg is testing by giving us an elevated view of the space, a look-out post, to consider the disparate elements on display, whether it is a work of art, a piece of gallery architecture or a remnant of a domestic interior. 

The commercial gallery space is not just a space for commerce. The history of the sale and purchase of art is a complex one and has been accounted for not just in the field of art history, but also in sociology, economy and anthropology to name a few fields. The gallery and the dealer is an intermediary between the work of art (and the artist) and the buyer. The French sociologist Pierre Bourdieu wrote on this particular relationship in his book “Rules of Art,” where he describes the advent of this privileged space of art and the gallery and the unwritten rules that governs such a space. Bourdieu also writes on the anti-economic logic of the art-world, which entails a certain denial of monetary gain, both from the dealer and the artist, and what exactly a buyer of art actually buys. Selling art is not a straight-forward situation of supply and demand.

The field of contemporary art still abides by these rules and have adopted a precise language for the presentation and display of these goods. And goods they are. The white cube became an ideal setting in many ways for these goods, a significant change from the domestic interiors once favored by the galleries. This convention does not have a single origin, but developed during the 1920s in places like the Museum of Modern Art in New York and in Germany at the Hanover Landesmuseum. 

Another important point of reference in relation to the display and the privileged good of art would be Adorno and Horkheimer’s “The Culture Industry: Enlightenment as Mass Deception” They imply a certain hope, and indeed privilege, for the field of contemporary art, to be something other than a regular type of mass-produced good. Which it is. But the comparisons have to be drawn to the market of luxury goods. Art has always been a pursuit for the elites. If not for the aristocracy and God, then for the bourgeois. 

Norway stands for a very different view of the art market that doesn’t really exist in the same way it does in other European countries. The money is not necessarily attached to a gallery, a dealer, or a buyer. It’s attached to the state. The state believes in the importance of art and artists and has chosen (after lobbying and political action from artists) to support artists in the form of stipends and grants. This is exceptional and does invite a different approach to art, and a severe suspicion of the art market. 

The market and the gallery have been under close scrutiny for the past 50 years by artists themselves, most notably in what has been coined as Institutional Critique. Whether it is the measuring of the space of a museum or a gallery, revealing the architecture of a space that many would consider neutral, to reveal the financial ties of an institution or a gallery, removing a wall in the gallery to reveal the hidden offices of the business, or writing on the state of the art world, as Andrea Fraser did just a few months ago in the essay; L’1%, c’est moi.

What type of excavation work can an artist perform in a Norwegian gallery? Does it make sense to ask the same questions, or are there other types of enquiry to be had? Is the space of the commercial gallery contested in a similar fashion as in other countries? 

These are some of the questions that are posed by Jørund Aase Falkenberg and Margrethe Aanestad who were invited by Kunstgalleriet in Stavanger to exhibit. Their interventions in the gallery stem from their own individual artistic practices, developed through conversations about the space, not just the physical space, but also the ideological space the gallery represents. Is it possible to gain new perspectives on the space and will this type of exhibition as intervention have an effect on the gallery, or is this type of activity a temporary critique, limited by the format of the exhibition itself?